Vi har aldri hatt enklere tilgang til film og TV-serier. Samtidig har det blitt vanskeligere å vite om vi kan se dem igjen om ti år. Når kultur flyttes fra bokhyller og DVD-samlinger til strømmetjenester, kan et åndsverk i praksis forsvinne den dagen rettighetene utløper.

Titt og ofte kommer man over en film eller serie som setter spor. Da er det ikke lenger bare snakk om tidsfordriv. «Innholdet», som strømmetjenestene gjerne kaller det, blir noe mer. Det kan endre perspektiver, påvirke hvordan vi ser på livet eller gi oss en ny forståelse av verden rundt oss.

Innhold blir en del av vår felles kultur. Åndsverket blir noe viktig.

Derfor er det også frustrerende når et kulturuttrykk man holder kjært, plutselig er borte. Du leter frem en serie du husker godt, kanskje for å se den på nytt eller vise den til noen andre, og blir møtt med beskjeden: «Ikke tilgjengelig lenger.»

Jeg har selv, og jeg har venner, som har opplevd dette.

Når vi diskuterer hva som skjer med gamle filmer, bøker og TV-serier kan ikke problemstillingen kun reduseres til å omhandle nostalgi. Det handler om hva slags kultur vi velger å bevare, og hvem som får tilgang til den.

Flere filmer og serier, også bøker, har blitt rituelt ofret på wokes alter. Originalversjonen av Little Britain er for eksempel kun tilgjengelig på DVD. Samtidig opplever jeg at flere verk har en juridisk selvutslettende komponent der verket blir utilgjengelig etter en gitt tid. Her har spesielt NRK svin på skogen.

Når rettighetene utløper

Mange av NRKs eldre produksjoner ble laget under avtaler fra en tid da lineær-TV var normalen og strømming enten ikke eksisterte eller hadde en langt mindre rolle. NRKs rettigheter til å vise en produksjon digitalt kan derfor være tidsbegrensede.

Skal en eldre serie gjøres tilgjengelig igjen, kan rettighetene måtte reforhandles med skuespillere og andre rettighetshavere. Det kan være både komplisert og kostbart.

Avtalene for nyere produksjoner er blitt modernisert og gir NRK langt bedre muligheter til å holde programmer tilgjengelige over tid. Problemet er at nyere avtaler ikke nødvendigvis løser rettighetssituasjonen for produksjoner som allerede er laget.

Serier som Mammon sesong 2, Kampen for tilværelsen sesong 2 og Nobel er eksempler på dette. Produksjoner som for få år siden ble finansiert, produsert og sendt av allmennkringkasteren, har senere blitt vanskelige eller umulige å se igjen. Nye avtaler gjør at serier er tilgjengelig i flere år, men dagens avtaler har fortsatt begrensninger. Nyere serier er tilgjengelig i ti år etter publisering.

Fra kulturforvalter til flatefyller?

Det får meg til å stille spørsmål ved NRKs mandat som kulturinstitusjon. Hva er verdien av å finansiere og produsere et verk dersom publikum etter relativt kort tid mister tilgangen til det?

NRK skal selvfølgelig betale skuespillere, manusforfattere, regissører og andre som har bidratt til produksjonen. Rettighetshavere skal kompenseres etter gode og rimelige avtaler. Permanent tilgjengelighet gir dyrere avtaler.

Men kostnaden for langsiktige rettigheter bør etter mitt syn være en del av vurderingen allerede når produksjonen planlegges. Hvis en serie er så dyr å bevare at den må forsvinne etter noen år, er det rimelig å spørre om serien i det hele tatt tatt bør lages.

Alternativet er at NRK gradvis reduserer sin egen rolle som kulturbygger og kulturforvalter. Produksjonene blir ferskvare. De fyller sendeflater og NRK TV her og nå, men får en langt svakere plass i det felles kulturarkivet.

Det er spesielt underlig for en offentlig finansiert institusjon.

Kultur trenger et minne

Problemet blir tydeligere når vi sammenligner TV-serier med andre kulturuttrykk.

En bok kan gå ut av produksjon, men eksisterende eksemplarer forsvinner ikke fra bokhyllene. De kan lånes bort, selges brukt og finnes igjen flere tiår senere. Det samme gjelder DVD-er og Blu-ray-plater. Når kultur primært distribueres gjennom strømmetjenester, blir tilgangen langt mer avhengig av lisensavtaler og beslutningene til den som kontrollerer plattformen.

Vi har fått enorm tilgang til kultur, samtidig som eierskapet til våre egne kulturopplevelser har blitt svakere.

Hvis legeserien LIS ga deg glede, forståelse og «sjelsdyrking» bør du se den i repeat og bli ordentlig lei den. For om ti år er den borte. Serien Makta har kortere utløpsdato.

Evig eies kun det tapte, kan en lese i Henrik Ibsens Brand, også om fire år. På samme tidspunkt vil serien Makta være juridisk selvutslettet. Vi får håpe HBO, Prime og andre amerikanske strømmeselskaper har mer kjærlighet for Norges felles kulturarv enn allmenkringkasteren på Marinlyst.