CoPilot og det tause opprøret

Jeg tenkte på det her om dagen, mens jeg prøvde å skrive et notat til meg selv, men endte opp med å stirre tomt inn i Word i førti minutter: Hva betyr det egentlig å «effektivisere»? Og hvorfor føles det som om vi skal effektiviseres ut av oss selv?

Det var en sånn onkelkommentar som satte det i gang. Den typen som sies med en blanding av skepsis og ketchup i skjegget. «Snart skal vel kaffemaskinen skrive rapportene også.» Og det er jo nettopp dét som skjer. Som om kaffemaskinen plutselig begynte å gi deg juridisk rådgivning. Stemmen til CoPilot er rolig og hjelpsom, nesten servil. Den vil bare at du skal lykkes. Den vil bare hjelpe deg med kontrakter, risikoanalyser og eposttråder du har fortrengt i fire uker.

Det er kanskje dét som er den egentlige risikoen. Ikke at maskinene blir smartere enn oss. Men at vi blir dummere enn vi var.

Og joda – jeg skjønner det. Klart det er fristende. Du slipper å bruke helga på å rydde i rot. Du får mer tid til de viktige oppgavene. Eller som Microsoft sier det, med sin silkemyke robotstemme: «Freeing people to focus on high-impact responsibilities.» Akkurat som om det å tenke, vurdere, nøle og feile ikke også er høyimpakt.

Men det er et rart sted å være – i overgangen. I det uferdige, det famlende, det som ennå ikke har rukket å bli norm. For det er jo ikke så lenge siden vi lo av Siri og måtte rope til Alexa som om hun var et barn med propper i ørene. Nå sitter AI på styremøter. Og den gjør det uten å spise lunsj, gå i terapi eller spørre om høyere lønn.

De sier at de fleste revolusjoner ikke føles som revolusjoner før de er over. At vi ser teknologiske epoker tydeligst i bakspeilet. Og kanskje vil det en dag være like rart å skrive en kontrakt manuelt som det er å banke klesvasken med treklubbe nede ved elva. Kanskje vil vi se tilbake og le – på samme måte som vi nå ruller med øynene av dem som mente internett var en døgnflue.

Men kanskje, og dette tør jeg knapt si høyt, kanskje vil vi også savne det menneskelige uperfekte. Den lille nølingen i stemmen når du ikke helt vet hva du mener. Den irriterende kollegaen som insisterer på å bruke papirkalender, men som også alltid ser noe du overser.

Det er jo ikke en robot som stjeler sjela deres – det er en robot som leverer tilbake tida deres. Og det er noe vakkert i det. Og noe farlig.

At språket, sakte men sikkert, forlater oss.

For det er noe stille ved denne revolusjonen. Ingen stempler ruster. Ingen streiker. Ingen brente fabrikker. Bare et massivt ryddesjau i hverdagen, en AI som vasker bort slark og støy, og gjør alt «smidig». Som å bytte ut kaffepauser med «effektiv onboarding». Som å bli tilbudt en ny kollega som aldri tar ferie, aldri svarer frekt, aldri stiller spørsmål.

Men hvem spør hvordan det føles?

Når CoPilot skriver referatet før du selv rakk å forstå møtet. Når den sender ut råd før du rekker å ha en mening. Når den vet mer om bedriften din enn du gjør – og aldri ber om lønnsøkning.

Det er kanskje dét som er den egentlige risikoen. Ikke at maskinene blir smartere enn oss. Men at vi blir dummere enn vi var. At vi venner oss til å lene oss på noe som aldri nøler, aldri strever, aldri kjenner på den gnagende tvilen som ofte er det eneste sanne i rommet.

Jeg sier ikke at vi skal stoppe. Det går ikke an. Tannhjulet spinner. Og ja, det er vakkert at en energigigant som Uniper bruker AI til å skru over fra kull til vind. At noen faktisk prøver å redde kloden uten å drukne i regneark. Jeg ser det. Og jeg heier. Men samtidig: la oss ikke glemme å være litt menneskelige på veien. Litt sløve. Litt sene. Litt usikre.

For det finnes en form for intelligens som ingen maskin kan simulere. Den som ligger i å ikke vite. I å famle. I å stille det dumme spørsmålet på slutten av møtet, det som får rommet til å stoppe opp og tenke.

Kanskje er det dét som er det egentlige høyimpakt-ansvaret vårt nå: Å fortsatt være de som nøler. Som kjenner på magefølelsen. Som stiller spørsmål selv når maskinen allerede har svart.

Og hvis vi mister det – da håper jeg i det minste at det finnes en knapp vi kan trykke på som sier: «Gi meg tilbake stillheten, nølingen, og den rare tanken jeg ikke visste jeg hadde ennå.»

Og kanskje en kaffetrakter som freser uten mål og mening.

Noe som minner oss på at vi fortsatt er her. I det uferdige. I det levende.